Dypdykk i Jugoslaviske skatter

På tirsdag var vi ute i byen for å spise lunsj på jobb, for vi er innimellom litt lei av maten i kantina. På vei tilbake fra kafeen gikk vi forbi noen damer som hadde satt opp noen bord med gamle ting som de prøvde å selge vekk. Jeg måtte som en nysgjerrigper gå bort og se om det dukket opp noen spesielle ting, og jeg falt fort for to beige kopper med brune kanter, den ene med et pent blomstermønster på. Jeg syntes de var veldig kule, og så for meg at de kunne sette et kult og personlig preg på leiligheten min.

Da jeg kom tilbake på kontoret så jeg under dem, og oppdaget at det sto “Made in Yugoslavia”. Jugoslavia var tre forskjellige stater som eksisterte i mesteparten av 1900-tallet. Jugoslavia besto av dagens Slovenia, Kroatsia, Bosnia, Serbia, Montenegro, Kosovo og Makedonia. Den første staten var Kongeriket Jugoslavia, som varte fra 1918 til 1941, den andre var Den sosialistiske føderative republikk Jugoslavia, som varte fra 1945 til 1992, og den siste var Den Jugoslaviske staten fra 1992-2006. Den Jugoslaviske staten besto av Serbia og Montenegro (kilde).

Dette var grunnen til at jeg ble nødt til å begynne å lete meg frem til når disse koppene kan ha blitt produsert, og hva deres historie er. Det begynte litt en av google-etterforskning.

Jeg måtte holde meg unna ordene “Made in Yugoslavia” for å slippe og få opp treff på en film som ble laget på 2000-tallet ved samme navn.

Det første steget som ledet noen vei på jakten etter disse koppene var å google “yugoslavia lions mark”. Etter å ha scrollet forbi en haug med diffuse og rare bilder av løver, symboler, mynter og fotballspillere fant jeg endelig et bilde av noen pene, blå kopper. Og de hadde en slående likhet med oppbygningen til mine egne kopper!

Jeg klikket meg inn og fant ut at disse koppene hadde samme symbolet under, med “Made in Yugoslavia” lysende frem. Det gjorde at jeg begynte å google “Enamel Teapot Yugoslavia”. Etter en del leting fant jeg ut mer og mer om koppene, og om merket.

Jeg kom over en veldig lik kopp fra en museumsside for Europeiske gjenstander, og det var først her jeg fikk “bevist” at merket på mine kopper også er “EMO Celje”.

Emo Celje produserer fortsatt produkter den dag i dag, men i logoen er den lille stjernen borte, og de har fått mye nytt design. De kalles “EMO Frites”, og de startet å produsere i Celje i 1947.

Men siden produksjonsmerket deres er forandret og det ikke lenger er mulig at noe er “Made in Yugoslavia” måtte jeg fortsette å lete videre etter opprinnelsen til mine egne kopper. Til nå har jeg altså et spenn fra 1947 til 2001, da navnet Jugoslavia offisielt ble avskaffet.

Jeg begynte å google etter “EMO Celje Yugoslavia”, og da kom det virkelig mye resultater opp. Samtlige av produktene som kom opp hadde den samme logoen under. Jeg fant mange kjøp-og-salg-nettsider som hadde lagt ut lignende kopper i alle mulige farger, og innimellom dukket det opp noen kopper som var veldig like mine:

Kannen på nederste skjermbilde har nøyaktig samme mønster og farge som mine kopper, og ifølge selgeren på Etsy er den datert til 1970-tallet et sted. Videre fant jeg også denne kannen:

Denne kannen har også nøyaktig det samme mønsteret som min kopp har, men selgeren av denne har datert den helt tilbake til 1950-tallet! Videre fant jeg også denne her, med ganske likt blomstermønster, og også samme farger:

Så det virker veldig sannsynlig at koppene mine er fra 1970-tallet en gang, mest tror jeg det på grunn av den gule fargen. Det meste jeg fant fra 50-tallet var hvitt, selv om det hadde det samme blomstermønsteret. Uansett er det veldig kult å komme over noe slikt helt tilfeldig på gata! Og de har holdt seg så godt og blitt veldig bra bevart. Jeg er veldig glad for at jeg valgte å kjøpe dem, og de skal stå framme og pynte opp stua mi i lang tid fremover!

Jeg syns det er veldig fint å tenke på at nettopp disse koppene har blitt brukt av mennesker som har levd før meg en gang. Kanskje har det sittet et Jugoslavisk ektepar og drukket morgenkaffen sin av disse koppene på 70-tallet? De har hatt en reise og en historie, uansett hvem som har eid dem. Det er det beste jeg vet med gamle “vintage” gjenstander.