Biologi, kvinner og IT

Det er nå et år siden jeg skrev innlegget “Hvorfor så få kvinner i IT-bransjen?“, som ble viderepostet et par steder og til og med plukket opp av Telemarksavisa. Det var spennende, og jeg ble møtt med mye motargumentasjon, både mer og mindre konstruktiv. Av de mer konstruktive tilbakemeldingene kom det en del jeg har nå rukket å tenke en del på, og jeg kjenner meg fortsatt like stødig på min mening i saken; biologi er fortsatt en dårlig unnskyldning til kjønnsgapet i IT-bransjen.

For å holde en viss struktur skal jeg systematisk gå gjennom argumentene jeg fikk forrige runde, og reflektere litt rundt dem.

 

Barn blir dyttet allerede som babyer

Argument: Undersøkelser viser at guttebabyer er mer interessert i ting, som biler, og jentebabyer er mer interessert i dukker og bamser. Altså er det biologiske årsaker.

Dette er det aller mest brukte argumentet for at man ikke skal prøve å gjøre noe mot kjønnsgapet i IT-bransjen. Men jeg mener det er langt fra holdbart. Ja, guttebabyene i disse undersøkelsene valgte kanskje en bil istedenfor en bamse, men allerede som en baby har han blitt dyttet av foreldre og andre voksne til å fatte interesse for den type gjenstander.

City University of London gjorde en undersøkelse som bekrefter de andre undersøkelsene. At krabbende jentebabyer og guttebabyer velger tradisjonelle leker for deres kjønn. Men de påpeker også noe svært viktig:

Barn i denne alderen er allerede utsatt for en hel del sosialisering. Gutter får flere leker som beveger seg og lager lyd, mens jenter får flere leker de kan bruke til rollelek med og ta vare på. Dette kan igjen påvirke deres preferanser.

Man kan altså ikke fastslå at det er biologiske årsaker bak valg av leker til babyer, siden de allerede er gamle nok til å ha blitt påvirket sosialt til hvilke leker de skal leke med.

Studier viser nemlig også at dersom man ber voksne gi en tilfeldig baby en leke, så vil de velge leke å gi dem etter fargen på klærne deres. Har en baby rosa klær vil de voksne gi dem “jenteleker”, som dukker og bamser, men om babyen har blå klær vil de voksne gi dem “gutteleker”, som biler og andre “ting”.

Vi dytter altså barn inn i kjønnsroller allerede mens de er babyer, og kan derfor ikke gi opp kampen mot kjønnsgapet kun basert på en undersøkelse som sier at guttebabyer liker å leke med biler og jentebabyer liker å leke med bamser. Spesielt siden det å være utvikler ikke har noen ting med hverken biler eller bamser å gjøre.

Å være utvikler er ikke å jobbe med “ting”

Sett at det var slik at babyer har interesser og tiltrekkes av diverse leker på grunn av biologi, så endres ikke det faktum at det ikke er noen nær sammenheng mellom en datamaskin og en lekebil.

Å være utvikler er ikke å jobbe med “ting”. Det er like liten grunn til at kvinner skal vegre seg mot å jobbe som programmerer på grunn av datamaskiner, som journalister, designere eller økonomer skulle vegret seg. Problemet er i så fall formidlingen av IT-yrker, så igjen sosiale grunner. Å være utvikler kan kreve at du er kreativ eller flink i matte eller en god problemløser, og krever ikke at du er over snittet interessert i datamaskinen du skal bruke til å gjøre jobben din.

“Alle” bruker datamaskiner i jobb i dag. Jeg som programmerer sitter ikke med kunnskap og interesse om min Mac, som ikke min designer-kollega besitter. Selv om det å bruke data og programvare er hele hennes arbeidshverdag, var det like mange kvinner og menn som søkte til webdesign i 2018.

IT er perfekt for familieplanlegging

Argument: Statistisk sett velger menn toppjobber og bunnjobber, de som krever mest, mens kvinner søker trygghet.

Jordan Peterson blir ofte dratt opp i diskusjoner om dette med kjønn og biologi. Men for IT-bransjen i Norge holder ikke argumentene hans mål.

IT er en retning med mange trygge arbeidsplasser fremover, med mye fleksibel arbeidstid, trygg inntekt, godt tilrettelagt for familieplanlegging og som kan tilrettelegges mye etter personlige behov. Hvis kvinner unngår IT-jobber fordi de tror det er “toppjobber” som krever ekstremt mye, så er det igjen formidling som er problemet, altså sosiale grunner.

Det er ingen bedre grunn til at kvinner skal studere økonomi og administrasjon enn informatikk, likevel var det i 2012/2013 fler kvinner som fullførte disse studiene enn menn. Økonomi og administrasjon handler ikke om å vise omsorg, som blir brukt som et argument for at kvinner ikke studerer IT. De er derimot godt formidlet og virker spennende, men likevel passe trygge. Akkurat som programmeringsjobber er.

Tiltak hjelper

Argument: I land med mer feminisme og som er mer likestilt, er det mindre andel kvinner i IT sammenlignet med land med mindre likestilling. Når folk får velge, så velger de ulikt.

Det er riktig at vi i mange land, der vi er bedre på likestilling, er dårlige på å formidle hva IT-bransjen er. Vi er utrolig heldige som har valgfrihet i Norge. Det gjør også naturligvis at vi velger forskjellig, så lenge forskjellene på hvordan vi behandler og lærer opp kvinner og menn fortsatt står sterkt. I tillegg viser det at god formidling om IT-bransjen er desto viktigere.

Som forklart i mitt tidligere innlegg var det sosiale årsaker til at kvinneandelen i IT-bransjen i USA snudde på 80-tallet til det negative. Det hadde ikke med strukturell og statlig diskriminering å gjøre. Derfor mener jeg at et lands likestilling og valgfrihet har lite å si i debatten, så lenge de sosiale problemene fortsatt lever videre, i kombinasjon med dårlig formidling.

Vi er i forandring. Søknadsprosenten av andelen kvinnelige søkere til IT-studer er på vei opp, etter mange år med tiltak. Det viser at det hjelper. Norge har ikke blitt et mindre likestilt land for å få kvinneandelen opp. Altså viser det at et lands fokus på likestilling og søknadstallet til IT-bransjen ikke har korrelasjon.

 

Argument: Tiltak vil aldri fungere.

Jo, all statistikk viser at gode og lite inngripende tiltak fungerer.

 

Kilder

Viktige kvinner i IT – Margaret Hamilton

Margaret Hamilton

Bilde av Margaret Hamilton ved siden av koden som hun og hennes MIT-team produserte for Apollo-prosjektet. Bildet er Public Domain og hentet fra Wikipedia.

Nøkkelinfo:

  • 17. august 1936
  • Fra Indiana, USA
  • Verdens første “software engineer” (programvareutvikler)

Margaret Hamilton ble født Margaret Elaine Heafield 17. august 1936, i en liten by ved navn Paoli i Indiana. Familen Heafield flyttet til Michigan, der Margaret begynte å studere matematikk, og etterhvert ble hun overført til Earlham College. Etter å ha tatt en BA i matematikk jobbet hun mot å bli matematikkprofessor.

Mens hun studerte på Earlham møtte hun sin første mann, James Cox Hamilton, som studerte kjemi. Margaret har uttalt i intervjuer at “I was fortunate to have a very modern husband. There were some men who understood equality”. Sammen fikk de en datter, og de skilte seg i 1967, etter ni års ekteskap. To år senere giftet hun seg med Dan Lickly, som også er en interessant mann du gjerne må lese om.

Men nok om det personlige livet.

Veien mot programvareutvikling

Da Hamilton studerte var ikke programmering et fagfelt enda. Å utvikle programvare var noe man lærte seg i jobb. Etter hun hadde uteksaminert og giftet seg ønsket mannen hennes å studere jus, og hun fikk seg derfor en midlertidig jobb for å finansiere familien. Denne jobben var på laboratoriet til Prof Edward Lorenz, skaperen av kaosteori, som utviklet et system som skulle forutsi været. Til dette trengte han matematikere.

Det var i jobben hos Lorenz at Hamilton for første gang lærte hva en datamaskin var og hvordan hun skulle programmere den. Lorenz sin kjærlighet for datamaskiner smittet fort over på Hamilton, og hun utviklet seg fort. Hun bidro til Lorenz sine publikasjoner om kaosteori og utvikling av værmaskinen, fram til hun i 1961 byttet jobb til SAGE-prosjektet hos MIT Lincoln Lab. Der utviklet hun programmer som skulle fange opp fiendtlige luftfartøyer

Margaret Hamilton i 1995. Bildet er Creative Commons og hentet fra Wikipedia.

Til NASAs Apolloprogram

Margaret Hamilton hadde planer om å studere videre da mannen hennes kom over en notis i avisen. MIT Instrumentation Laboratory så etter utviklere som skulle lage programvare for å sende mennesker til månen. Hamilton ble den første programvareutvikleren og også kvinnen til å jobbe på prosjektet, der det foreløpig kun jobbet maskinvareutviklere (hardware engineers).

I starten jobbet Hamilton med de ubemannede Apollo-rakettene, men ble etterhvert forfremmet til å lede teamet som skulle utvikle programvaren for de bemannede rakettene. I starten var ikke programvareutviklingen ansett som så viktig, men etterhvert innså resten av teamet hvor mye som avhengte av software for at alt skulle gå bra.

Snart hadde Hamilton over 100 utviklere under seg, og de var avhengig av å lage et system som både kunne finne feil, men også løse dem underveis. Da Apollo 11 skulle lande på månen slo systemene full alarm. Det viste seg at det var en radar i feil posisjon som måtte fikses. Ikke bare klarte programvaren å gi beskjed om at det var en hardware-feil, den gjorde alt for å kompensere for den og. Hamilton ble etterhvert utrolig dyktig på å finne potensielle feil, og vite hvordan hun skulle forebygge dem.

Kom opp med begrepet “software engineer”

I starten av Apollo-prosjektet var programvareutviklere ansett som lite seriøst, i hvert fall ikke like seriøst som andre ingeniør-jobber. Hamilton var frustrert over dette, og at hun og hennes kollegaer ikke fikk noe anerkjennelse for jobben de gjorde. Det var i desperasjon hun ropte ut

Hey! We’re engineering too!

Det var en spøk som pågikk en god stund, helt til et møte der en av de mest respekterte maskinvareutviklerne tok det opp og forklarte hvorfor han var enig med Hamilton; softwareutviklerne er også ingeniører.

Sidenote: Dette blir dessverre ikke like kult på norsk, da det norske ordet for “Software engineer” er “Programvareutvikler” og ikke “Programvareingeniør”, og “Hardware engineer” er “Maskinvareutvikler” og ikke “Maskinvareingeniør”. Kanskje vi må få kulere ord på norsk og?

Det var uansett fra den dag av de begynte å jobbe for at programvareutvikling skulle bli en ingeniør-disiplin, på lik linje som maskinvareutvikling.

Veien videre

Margaret Hamilton startet etterhvert til sammen to programutviklingsbedrifter, Higher Order Software i 1976 og Hamilton Technologies i 1986, for å videreføre arbeidet med forebygging av feil og feiltoleranse. Førstnemte startet hun sammen med Saydean Zeldin.

Hamilton har fått en haug med priser for hennes arbeid for programvareutvikling, og i 2016 fikk hun Presidential Medal of Freedom, som er den høyeste sivile utmerkelsen man kan få i USA, gitt av Barack Obama.

I et intervju til The Guardian får hun spørsmålet “What advice would you give young women who want a career in coding?“. Svaret hennes er:

Don’t let fear get in the way and don’t be afraid to say “I don’t know” or “I don’t understand” – no question is a dumb question. And don’t always listen to the so-called experts!

President Barack Obama deler ut Presidential Medal of Freedom til Margaret H. Hamilton i en seremoni i Det Hvite Hus, Nov. 22, 2016. (Official White House Photo by Lawrence Jackson). Bildet er Public Domain.

Kilder

Pssst.. Jeg ønsker meg denne legoen til jul:

margaret hamilton as a lego figurine from 2017

Kvotering i IT-bransjen?

Selfie

Tidligere skrev jeg et innlegg om hvorfor det er så viktig med en mangfoldig arbeidsplass, og har også skrevet om biologi og kvinner i IT. I den forbindelse er det en del som har lurt på om jeg mener kvotering er den riktige veien å gå for å få jevnet ut kjønnsgapet og det generelle “mangfoldsgapet” vi ser i IT-bransjen i dag.

Dette er ikke et tema som er helt svart/hvitt for det finnes mange gode grunner til å både være for og imot kvotering.

Unge kvinner mest negative

Jeg starter med litt statistikk direkte kopiert fra kode24 sitt innlegg om temaet fra i vår, der de hadde en undersøkelse med over 556 svar:

  • 66 prosent av utviklere er helt eller delvis enig i at de er opptatt av mangfold og likestilling i bransjen.
  • 14 prosent er helt eller delvis uenig i at de er opptatt av mangfold og likestilling.
  • 30 prosent er helt eller delvis enig i at jobben deres har en god nok kjønnsbalanse. Så mange som 47 prosent er helt eller delvis uenig.
  • 28 prosent er helt eller delvis enig i at det er greit med tiltak for å få flere kvinner inn i kodebransjen, som å senke kravene for å bli innkalt til intervju.
  • Bare 24 prosent er helt eller delvis enig i at det er greit å kvotere kvinner inn i bransjen.
  • Kvinner er mer opptatt av likestilling enn menn, men mer fornøyde med likestillingen på arbeidsplassen, og mer negative til tiltak.
  • Eldre og yngre utviklere er like opptatt av likestilling, men de yngre er mer fornøyde med sakenes tilstand, og mer negative til tiltak.

Det er kanskje for mange litt overraskende at det er kvinner som er mest negative til kvoteringer og tiltak som går på å senke kravene for kvinner. Men kanskje gir det en pekepinn på hva kvinnelige utviklere faktisk ønsker og hva de selv tror vil hjelpe? Statistikken viser at det å være opptatt av mangfold og likestilling ikke er synonymt med å være for kvotering. Og det er interessant.

For å ha det på det rene. Her er definisjonen for kvotering kopiert fra snl.no: Kjønnskvotering, det å gi fordeler til personer av det ene kjønn, for eksempel ved ansettelser, inntak til utdannelsesinstitusjoner og liknende for å oppnå likevekt i kjønnsfordelingen innenfor en yrkesgruppe.

Kvotering skaper rollemodeller

Når man skal ta for seg det store spørsmålet om kvotering, er det viktig å se på alt det gode slike tiltak fører med seg. For mange kan det være noe som vipper dem over til å studere IT og satse på utvikling, det å se kvinner som jobber i IT-bransjen. Det å skape rollemodeller som kan inspirere til å øke kvinneandelen er viktig. Om man som ung jente kun ser en bransje med menn kan man fort tro den også bare er for menn.

Det er også et godt tiltak i et scenario der de kvinnelige søkerne til en utlyst stilling ikke er like kvalifisert som en mannlig søker, men man trenger mer mangfold på arbeidsplassen. Og mangfold er som tidligere nevnt bra for innovasjonen til bedriften, arbeidskraften, arbeidsmiljøet, kundebehandlingen og beslutningsprosesser. Derfor kan det være forståelig at en bedrift velger å ansette en mindre kvalifisert kvinne over en mer kvalifisert mann, dersom fordelene i sin helhet veier tyngre for bedriften.

Å få bukt med en eksisterende “machokultur” kan være vanskelig. Jo skjevere kjønnsbalansen allerede er, jo vanskeligere er det å få jevnet den ut. Personlig var jeg som nyutdannet utvikler veldig skeptisk til å søke jobb i firmaer der det ikke jobbet noen andre kvinner, fordi jeg hadde hatt et dårlig møte med en slik bedrift tidligere. Man søker seg til steder du føler du passer inn, det gir en trygghet. Og dermed får bedrifter med veldig overvekt av mannlige ansatte færre søknader fra kvinnelige utviklere å velge mellom. Da kan det være forståelig om de ønsker å kvotere inn noen.

Går ut over enkeltpersonene

For bedriften er det altså få negative ringvirkninger av kvotering, annet enn at de ikke nødvendigvis får den beste søkeren til akkurat den stillingen. Men hvis nok andre punkter veier tyngre, veies det fort opp.

Kvotering går ut over personen som blir kvotert inn og personen som ikke fikk jobben, på tross av at han var best, dersom man har valgt en som er mindre kvalifisert. Det virker kanskje bakvendt, for personen som er kvotert inn har jo fått jobb og burde være glad for det. Problemet er at man da er en ansatt på annet grunnlag enn resten. Når man er ansatt på grunn av kjønn og ikke for egne evner, i et yrke som er så fokusert på personlig prestasjoner som utvikleryrket, er det lett å få en følelse av mindreverdighet og at man “skylder” bedriften noe.

Det er et problem at kvotering har blitt så vanlig at man nå bare antar at kvinnelige utviklere er kvotert inn. Selv har jeg hørt setninger som “Men du fikk jo lett jobb der, du er jo jente”, “Du kommer alltid til å bli ansatt steder, du er jo jente”, “Du ble kanskje kvotert inn i Aplia?”, og jeg er nok ikke alene om det. Det blir brukt til å bygge opp under fordommer om at kvinner trenger at man “senker standarden”, noe som er helt feil. Vi har funnet ut for lenge siden av kvinner er like dyktige som mannlige kollegaer, og kvinner har gjennom historien vært essensielle for datamaskinene og nettverket vi sitter med i dag.

Finnes muligens bedre alternativer

Dersom kvotering er et så radikalt tiltak at det går utover kvinnene selv må vi begynne å se på alternative løsninger. For mangfold og likestilling vil vi ha, det er bare vanskelig å vite hvordan vi best skal få det.

Mange bedrifter må begynne å se på hvordan de formulerer stillingsannonsene sine. Det er noen formuleringer som tiltrekker seg mer menn og noen som tiltrekker seg flere damer. Undersøkelser viser for eksempel at kvinner trenger å kjenne seg igjen i alle kriterier i en søknad, mens menn bare trenger å kjenne seg igjen i halvparten før de tør å søke. Kvinner setter høyere krav til seg selv. Les bare her hvordan FotoWare fikk flere kvinnelige søkere bare ved å bytte ut ord i annonsen. Å sørge for at man når ut til alle på tross av kjønn kalles “Kjønnsbevisst rekruttering”, og handler om å være bevisst på sosialiseringspresset mot kvinner. Knowit har skrevet godt om det her.

I mannsdominerte jobber brukes ofte typisk mannlig språkbruk. Forskning viser at mannlige ordvalg støter bort kvinnelige søkere, mens kvinnelig språkbruk faktisk lokker begge kjønn.

Kjønnsbevisst rekruttering er altså en god måte få flere kvinner til å søke, uten at man støter bort noen andre på veien.

Enkelte bedrifter velger også å se hva slags potensiale de har i bedriften til å skape nye roller. Plutselig kan man åpne for stillinger der kjønnsfordelingen blant søkerne er mer jevn.

De viktigste tiltakene for å bedre mangfoldet må nok uansett inn før søknadsprosessene. Før utdanning til og med. Fordi det burde ikke være slik at søkerne til en bedrift i så liten grad representerer mangfoldet vi finner i samfunnet for øvrig. Kvotering er vanskelig når enkelte bedrifter opplever at de ikke får inn en eneste søknad fra en kvinne. Kvotering blir en slags “quick fix” av et annet større problem, nemlig den ekstremt skjeve fordelingen av menn og kvinner i IT-bransjen.

Så nei, jeg er nok ikke for kvotering akkurat nå. Selv om jeg veldig godt kan forstå at det benyttes mange plasser. Jeg legger meg inn i statistikken til Kode24, og er en yngre kvinne som er for likestilling og mangfold, men mot kvotering. Og dette er ikke motsetninger. Tvert imot går disse meningene godt hånd i hånd.

Mangfold i IT

Viktige kvinner i IT – Katherine Johnson

Kathrine Johnson - Bildet tatt av Nasa (public domain)
Katherine Johnson – Bildet tatt av Nasa (public domain)

Nøkkelinfo:

  • 26. august 1918
  • Fra West Virginia, USA
  • Døde 24. februar 2020
  • Avgjørende for amerikansk romfart
  • “Computer who wore skirts”

Katherine Johnson er kvinnen som var avgjørende for USAs første og påfølgende bemannede romreiser, med sine beregninger av banemekanikk. I tillegg var hun ekstremt dyktig på komplekse, manuelle beregninger, og med dette ble hun  banebrytende for bruk av datamaskiner til å utføre slike komplekse oppgaver. Hun er kjent for å være den aller første afroamerikanske kvinnen som jobbet som NASA-forsker.

Tidlig et geni

Katherine ble født Katherine Coleman og begynte allerede som barn å vise tendenser til hva slags geni hun skulle komme til å bli. Hun elsket å telle alt hun kunne komme over, som bestikk hun vasket og antall trinn hun brukte på å gå langs veien. Hun var spesielt dyktig i matte og hun hoppet over så mange klassetrinn. Dette, kombinert med at landsbyen hun var fra ikke tilbød offentlig skole for afroamerikanske barn etter 8. klasse, gjorde at hun begynte på High School allerede som 10-åring.

Johnson fikk studieplass på West Virginia State University, der hun tok alle matematikkfag hun kunne. Hun ble uteksaminert med høyeste karakterer i 1937 (som 19-åring) og tok en jobb som lærer ved en offentlig skole i Virginia.

Karriere

Hentet inn til NASA

Katherine Johnson hadde mange år pause fra jobb mens hun fikk tre barn, men da hennes yngste begynte å bli eldre fikk hun vite om en åpen stilling i en av dataseksjonene til NACA (NASAs forgjenger). De søkte etter kvinner som kunne være menneskelige “datamaskiner”. Da gikk mannen hennes med på å flytte hele familien til Newport News i Virginia, og Johnson begynne å jobbe for NACA 1953.

Lederen for seksjonen hun jobbet i, Dorothy Vaughan (en annen kul dame du burde sjekke ut), satte hun til å jobbe i Flight Research Division etter bare to uker, og hennes midlertidige stilling ble raskt permanent. Hun jobbet i en stor gruppe med andre kvinnelige “datamaskiner”, som hun kalte for virtuelle “computers who wore skirts”. Hun følte det var som å jobbe i et stort basseng.

Men Johnson ignorerte alle kjønns- og rasebarrierer som fantes, og hun begynte å delta på møter der det tidligere kun hadde deltatt menn. Hun inspirerte med det de andre kvinnene og. En dag ble hun og en kollega midlertidig hentet inn til et flyforskningsteam bestående av kun hvite menn. Hennes ekspertiser gjorde henne godt likt, og hun ble sett for hva hun faktisk hadde av kunnskap. Hun gikk derfor ikke tilbake til kvinneseksjonen.

They forgot to return me to the pool

 

Kathrine Johnson - Bildet tatt av Nasa
Katherine Johnson – Bildet tatt av Nasa (public domain)

Segregering og diskriminering

Johnson har selv uttalt at hun ikke følte segregering på kroppen, fordi alle i NACA bare var der for å gjøre jobben sin og forske. Likevel var det slik at de var en egen gruppe med afroamerikanske, kvinnelige “datamaskiner”, og de jobbet, spiste og gikk på do andre steder enn sine hvite kollegaer. Deres avdeling ble kalt “Colored computers”.

We needed to be assertive as women in those days – assertive and aggressive – and the degree to which we had to be that way depended on where you were. I had to be.

Da NACA ble tatt over av NASA ble “Colored Computers” avviklet, men likevel var det var fortsatt en del diskriminering igjen. I NASAs tidligere dager fikk ikke kvinner lov til å sette navnet sitt på forskningsrapporter, for eksempel. Men i 1960 skrev Johnson og en annen forsker, Ted Skopinski, en rapport sammen. Ted ønsket å flytte til Houston, men veilederen deres ønsket at han skulle bli igjen for å fullføre rapporten, siden han ikke ønsket Katherine Johnsons navn på den. Da sa Ted rett ut at han kom til å flytte og at det bare var å la Johnson fullføre rapporten, siden hun hadde skrevet mesteparten av den uansett. Slik ble hun den første kvinnen i deres avdeling til å putte navnet sitt på en rapport.

Essensiell for amerikansk romfart

Etter Katherine Johnson var ferdig som “datamaskin” i 1958 fortsatte hun som luftfartsteknolog, fram til hun gikk av med pensjon.

Det var Johnson som beregnet banen for romflukten til Alan Stephard, den første amerikaneren i verdensrommet, som satte ut 5. mai 1961. Hun beregnet også lanseringsvinduet for Mercury-oppdraget hans i 1961. Hun kalkulerte og plottet opp navigasjonskart som astronautene kunne ha i backup, i tilfelle teknisk svikt.

NASA begynte å brukte ekte datamaskiner (altså ikke mennesker lenger) til å beregne baner romferger skulle gå i, men Johnson ble bedt om å gjennomgå tallene før avgang. Glenn Orbit, som skulle sendes opp i en rakett i bane rundt jorda, hadde personlig bedt dem spørre henne, og han nektet å bli med uten at hun hadde bekreftet at de stemte.

Forfatter Margot Lee Shetterly har skrevet:

So the astronaut who became a hero, looked to this black woman in the still-segregated South at the time as one of the key parts of making sure his mission would be a success. It really does have to do with us over the course of time sort of not valuing that work that was done by women, however necessary, as much as we might. And it has taken history to get a perspective on that.

Katherine Johnson fortsatte å jobbe med datamaskiner (digitale, vel og merke) og bidro til å beregne romflukten til Apollo 11, som sendte de første menneskene til månen.

Det var hennes arbeid med backup-prosedyrer som gjorde at mannskapet på Apollo 13 hadde en trygg vei å følge tilbake til jorda, og som gjorde at de kunne se sin plassering med en viss nøyaktighet, da deres oppdrag måtte avbrytes.

Hun uttalte i et intervju i 2010:

Everybody was concerned about them getting there. We were concerned about them getting back.

 

Jeg må nesten runde av, for jeg kan ikke engang begynne på den evig lange listen over priser og utmerkelser hun har fått for sitt arbeid. Det er så mye mer å skrive om henne, og du må gjerne lese mer i kildene jeg har lenket til.

Katherine Johnson døde faktisk nå i år, som om ikke 2020 var ille nok, 101 år gammel. Se gjerne dette fine intervjuet med henne nedenfor:

Kathrine Johnson - Bildet tatt av Nasa (public domain)
Katherine Johnson – Bildet tatt av Nasa (public domain)

Mangfold i IT-bransjen

Skriver på data

Etter jeg skrev et innlegg om at det ikke sikkert er på grunn av biologi vi velger så forskjellige yrkesretninger, og at det er så få kvinner i IT-bransjen, har jeg fått en del tilbakemeldinger. Mange mener slike opplysninger hjelper, at det bidrar til å fjerne stigma og åpne øynene til noen. Andre mener det jeg skriver er svada og at det overhode ikke er noen vits i å prøve og gjøre noe med kjønnsgapet, fordi de fortsatt mener at våre valg ligger så fastsatt i biologien vår. Jeg kan ta for meg litt mer om akkurat det i et senere innlegg.

Men mange ber meg rett og slett bare slutte å snakke om dette. At det å prøve og få til en jevnere fordeling er ideologisk. At det ikke er noen vits. Derfor skal jeg i dette innlegget ta for meg hvorfor det er så viktig med mangfold i IT-bransjen. Hvorfor skriver jeg det her og bruker så mye energi på å prøve og opplyse når det er så mye kjeft å få tilbake?

Hva er mangfold?

Ordet “mangfold” brukes om mye, men i denne sammenheng handler det om at arbeidslivet skal gjenspeile befolkningssammensetningen vi finner ellers i samfunnet. Mangfold på arbeidsplassen kan omhandle kjønn, etnisitet, alder, funksjonshemming og seksuell orientering. Siden førstnevnte er veldig lett målbar, og fordi jeg selv tilfører gruppen som er veldig underrepresentert sammenlignet med i resten av samfunnet, faller det naturlig å fokusere på kjønnsgap når jeg har diskutert temaet i tidligere innlegg. At 50% av befolkningen utgjør en så liten prosent i IT-bransjen som det gjør er rart.

Men nå skal vi ta en kikk på de resterende faktorene for å skape mangfold på arbeidsplassen. Hvorfor er det så viktig?

 

Hvorfor mangfold?

Hovedgrunnen sa Walter Lippmann, den amerikanske journalisten og forfatteren fint:

Når alle tenker likt, er det ingen som tenker.

Innovasjon

Flere hoder tenker bedre enn ett, og i en gruppe som er sammensatt av ulike personer er det langt større sjanse for å komme opp med gode og innovative løsninger, enn dersom du ikke har det. Du får tilgang til forskjellige synspunkter, ferdighetssett, kreative visjoner, tilnærminger og erfaringer som vil føre til at teknologiselskap produserer mer innovative produkter og tjenester.

I følge Innovasjon Norge sin guide til mangfold i gründerbedrifter øker faktisk lønnsomheten med 15% dersom du har kjønnsmangfold og med 35% dersom du har flerkulturelt mangfold, sammenlignet med snittet av alle selskaper.

Du trenger rett og slett ulike innfallsvinkler og visjoner for å være innovativ.

Produkter av alle og til alle

Techindistrien vokser fortere enn noen gang før, og hva skjer når all denne teknologien blir laget av (og kan dermed også i størst grad blir tatt nytte av) en liten gruppe av samfunnet. Den samme, lille gruppen med samme kjønn, etnisitet, alder, seksualitet og funksjons-friskhet. Da blir risikoen stor for at produktene blir spesialtilpasset noen få sine behov, mens andre sine behov og preferanser blir utelatt.

Arbeidskraft

Når veldig store deler av befolkningen ikke finner interesse av IT er det et problem fordi man mister et gigantisk rekrutteringsgrunnlag. Hvis du tar utgangspunkt i at kvinner og menn har like store muligheter for å interessere seg for IT (selv om noen bastant ønsker å være uenig med meg i det), mister vi mange kloke hoder på at ikke flere kvinner interesserer seg for å finne ut hva IT-bransjen har å by på. Bransjen skriker etter dyktige folk, da er det trist om omdømmeproblemer, misforståelser og lite informasjon skal holde tilbake et stort rekrutteringsgrunnlag.

Bedre arbeidsmiljø

I en bedrift med mer mangfold er det større sannsynlighet for at alle føler de hører hjemme og blir komfortabel på arbeidsplassen. Når de ansatte føler mer tilhørighet øker også følelsen av eierskap og man yter bedre for bedriften. Det er mindre sannsynlig at de ansatte slutter og bedriften får bedre omtale fra de ansatte, slik at rekrutteringsgrunnlaget blir større.

Bedre kundebehandling

Når kunden du prøver å selge inn til er mangfoldig, stor og ulik, må du også være det. Når du kun lager produkter fra én gruppes perspektiv risikerer du å miste alle andre resterende perspektiver. Å kunne se kundens behov fra deres eget ståsted er viktig. Uten mangfold, hvordan kan du relatere til et stort, ulikt publikum?

Bedre beslutninger

En gruppe tar i snitt mye bedre beslutninger enn en enkeltperson, det er ikke til å stikke under en stol. En gruppe med bare menn tar faktisk bedre beslutninger i 58% av tilfellene i Cloverpop sin forskning om beslutningstaking. Men setter man inn minst én kvinne og gjør gruppen mer mangfoldig på kjønn tar gruppen bedre beslutninger i 73% av tilfellene. Sper man deretter på med mennesker i ulik alder og fra forskjellige kontinenter tar gruppen bedre beslutninger i 87% av tilfellene.

Lønnsomt for alle parter

Mangfold lønner seg altså for alle parter. Det finnes derfor veldig få grunner til at vi ikke skal gjøre noe med mangfolds-problemet i IT-bransjen. Det finnes ingen gode grunner til at vi skal være stille om dette. Vi har alt å vinne på å skape arbeidsplasser som går mer lønnsomt og der folk trives bedre.

Elise og Jørgen som står foran to reklameplakater for aplia

Kilder

Skriver på data

Viktige kvinner i IT – Hedy Lamarr

Hedy Lamarr - Creative Common Lisence

Nøkkelinfo:

  • Født 9. november 1914
    Wien i Østerrike-Ungarn
  • Hollywoordskuespiller
  • Oppfant frekvenshopping, forløper for Wifi-, GPS- og Bluetooth-kommunikasjonssystemer
  • “Mother of WiFi”

Hedy Lamarr er for mange mest kjent for sin hollywoodkarriere, og til tider overskygger det hennes bidrag til teknologiutviklingen. Hun var nemlig en del av en duo som sammen var banebrytende for teknologien som en dag skulle bli grunnlaget for dagens Wifi, GPS og Bluetooth.

Bakgrunn

Oppveksten

Lamarr ble født Hedwig Eva Kiesler i Wien, i en jødisk familie. Faren hennes var bankdirektør, og siden Lamarr var enebarn hadde han mye tid til henne. Han lærte henne å ha et åpent sinn og å bli nysgjerrig på hvordan maskiner fungerte. Som femåring ble hun funnet med musikkboksen tatt fra hverandre, fordi hun var nysgjerrig på mekanismen på innsiden.

Moren hennes var pianist, og fikk henne til å begynne i både pianoklasser og på ballett. Lamarrs brilliante hode ble ignorert, og hun ble oppdaget av en regissør for utseendet sitt som 16-åring. Det ble starten på en vellykket skuespillerkarriere.

Det ødeleggende ekteskapet

Den østerriske våpenfabrikanten Fritz Mandl forelsket seg i henne etter å ha sett henne på teater, og de giftet seg i 1933. Dessverre ble det et trist og skadelig ekteskap. Fritz var 13 år eldre, ekstremt sjalu, dominerende, og han forbød henne å spille i filmer. Til tider var hun mye innesperret, og hun har sagt dette om ekteskapet:

I was like a doll. I was like a thing, some object of art which had to be guarded—and imprisoned—having no mind, no life of its own.

Fritz hadde mye møter hjemme med teknikere og forretningspartnere, noe som gjorde at Lamarr fikk førstehåndsinnsikt i avansert militærteknologi. Selv om Mandl også var av jødisk opprinnelse omga han seg med nazistiske forretningsfolk, noe som gjorde Lamarr rasende.

Hun klarte til slutt å komme seg ut av ekteskapet ved å kle seg ut som en tjenestepike, flykte til Paris, få skilsmisse og deretter flykte videre til London. I London ble hun introdusert for Louis B. Mayer, som ga henne en billett videre til Hollywood, der hun fortsatte sin filmkarriere.

Oppfinner

Fly og andre konstruksjoner

I Hollywood kunne Lamarr oppfinne ting i sitt eget hjem, og hadde også tid og utstyr på sett til å jobbe med oppfinnelsene sine. Hun datet businessmannen og piloten Howard Hughes, som tok henne med flyfabrikken for å vise henne hvordan fly var bygd. Han ønsket å bygge raskere fly som kunne bli solgt til det amerikanske militæret. Da studerte hun fisk og fugl for å tegne opp fly som kunne være enda raskere. Hughes (som i ettertid er kjent for å blant annet å bygd raske fly og satt fartsrekorder i luften) mente konstruksjonene hennes var geniale.

I tillegg har Hedy Lamarr blant annet laget et forbedret trafikklys og brusetabletter med smak av coca cola, men det var når det amerikanske militæret rustet seg opp til krig hennes virkelig store oppfinnelse ble til.

Trådløs kommunikasjon

I 1940 møtte Lamarr pianisten George Antheil, en smart, men litt småsprø mann, som delte samme glede for nye oppfinnelser. Begge var svært opptatte av krigen, og begge følte seg ille til mote der de hadde sin hollywoodrikdom, men ikke gjorde noe for å bidra. Lamarr hadde en fordel etter å ha lært mye om militære våpen og radiostyring fra hennes ekteskap med Mandl, og hun og Antheil begynte å koke sammen sin oppfinnelse.

I 1942 oppfant og patenterte de «The Secret Communication System», som er en sikker styring av radiostyrte torpedoer. Med selvstendig vekslende frekvenser vil torpedoene være vanskelige å peile og er derfor mye mer sikret mot forstyrrelsessignaler. Ideen kom til Lamarr da hun og Antheil synkroniserte 16 pianolas fra hans Ballet Mécanique med en film. Han hadde nemlig laget mekaniske instrumenter selv, en papirtrommel med hull i som spilte melodien, ganske likt spilledåser. De overførte dette til å styre frekvensen i styresenderen på et fly. Når torpedoen hadde samme mekanisme synkronisert med senderen ville den hele tiden lytte på den riktige av de 88 skiftende kanalene. «Spread spectrum communications technology» på engelsk og frekvenshoppeteknologi på norsk.

Patenten ble gitt til USAs marine, men de rakk ikke å bruke den under krigen, og den ble ikke brukt før den gikk ut. Lamarr og Antheil fikk derfor ikke en krone for oppfinnelsen, selv om metoden deres senere ble brukt til å lage Bluetooth, WiFi og GPS. I 1997, tre år før hun døde, fikk hun og Antheil utmerkelse for bidraget til teknologien med prisen Pioneer Award fra The Electronic Frontier Foundation. Hun er første kvinne til å vinne “Invention Convention’s Bulbie Gnass Spirit of Achievement Award” (ja, veldig langt navn).

Selv om ikke oppfinnelsen hennes ble brukt under krigen, bidro hun og med midler, og det Amerikanske militæret brukte teknologien til torpedoer etter patentet hadde gått ut.

Hedy Lamarr - Creative Common Lisence

Kilder

Ekstra lesestoff

Hedy Lamarr - Creative Common Lisence

Viktige kvinner i IT – Ada Lovelace

ada lovelace

Nøkkelinfo:

  • Født 10. desember 1815
  • Fra England
  • Ansett som verdens første programmerer

Ada Lovelace var en matematiker og en viktig pioner for datamaskiner slik vi kjenner dem i dag. Da tankene og refleksjonene hennes i utgangspunktet ikke var ønsket, fant hun likevel en måte å få de fram på. På midten av 1800-tallet skrev hun den første dataalgoritmen.

Bakgrunnshistorie

Oppveksten

Lovelace ble født i London og var datter av en kjent dikter som het Lord Byron og Anna Isabel “Annabella” Milbanke, en svært selvstendig og utdannet kvinne. Da Lovelace bare var to måneder gammel tok de ut skilsmisse, og Ada vokste opp hos moren med null kontakt med faren. Han døde da hun bare var åtte år gammel.

Med en godt utdannet mor hadde Lovelace et bra utgangspunkt til å få seg en god utdanning selv. Moren fikk henne til å utdanne seg innen matematikk og forskning. Dette var ansett som tøffe studier, og definitivt ikke vanlig for kvinner på denne tiden, men hun utmerket seg så mye at hun ble den første kvinnen som ble tatt inn på Royal Astronomical Society.

Ekteskap

I 1835 giftet Lovelace seg med William King, en baron av King, og senere jarl av Lovelace. Sammen fikk de tre barn, og de hadde felles interesser som hesteridning og han støttet hennes akademiske arbeid.

Verdens første programmerer

Universitetene var i utgangspunktet forbeholdt menn, men Ada Lovelace begynte likevel å følge forelesningene til matematikeren Charles Babbage. Han fokuserte på regnemaskiner, og han ønsket å lage en maskin som klarte å regne sammen mange ulike regnestykker. På den tiden måtte man lage en maskin per oppgave man skulle utregne. Da Ada prøvde å strekke ut til foreleseren for å samarbeide med han var han for opptatt til å ha tid til henne.

Likevel ble de etterhvert venner og brevvekslere, og Babbage ble hennes mentor. I 1839 skrev han i et brev til henne:

Jeg tror din smak for matematikk er så bestemt at den ikke trenger å kontrolleres

Likevel fikk hun virkelig først fram sine tanker og ideer i 1842 da en italiensk ingeniør, Luigi Federico Menabrea, skrev en rapport om Babbages maskin. Lovelace tilbød seg å oversette den, da hun var dyktig på språk, og fikk i tillegg lov å legge ved litt egne notater. Notatene hennes endte opp med å bli tre ganger lengre enn selve rapporten!

Lovelace beskrev hvordan maskinen kunne mates med symboler og bokstaver, og ikke bare tall. Hun kom også med teorien om en metode for maskinen som kunne gjøre en prosess gjentatte ganger, det vi i dagens kodespråk kaller en loop. På den måten ble hun ansett som den første programmereren.

Lovelace fikk ikke så mye anerkjennelse for teoriene sine da hun levde, men har i ettertid vært viktig for utviklingen av datamaskiner. Kodespråket Ada er oppkalt etter henne. Hun døde bare 36 år gammel av livmorshalskreft. (#sjekkdeg).

ada lovelace

Kilder:

Hvorfor så få kvinner i IT-bransjen?

Web developer

I 2013 kom det ut en artikkel på nettavisen til Teknisk Ukeblad som stadfestet at det kun jobbet 19% kvinner i IT i 2013. I tillegg var det kun 8% av disse igjen som faktisk jobbet med utvikling. Hvorfor er det sånn? Har det alltid vært sånn? Og er det slik som myten sier; at kvinner biologisk sett ikke tiltrekkes av IT-yrket?

Biologi?

Jeg har prøvd å lese artikler om dette og kom blant annet over et sitat:

Det er biologiske forskjeller på menn og kvinner, som (blant annet) påvirker hvilke yrkesvalg vi tar. I noe større grad enn menn ønsker kvinner å jobbe med mennesker, og i noe større grad enn kvinner ønsker menn å jobbe med ting.

– Henning Meese (https://www.cw.no/artikkel/leder/om-kvinner-menn-it)

Det er selvsagt tatt litt ut av kontekst, men artikkelen avsluttet med konklusjonen om at vi ikke burde gjøre noen endringer for å jevne ut kjønnsforskjellen, fordi kvinner og menn har samme forutsetninger for å velge hva de skal jobbe med. Les den gjerne selv via denne lenken, og del gjerne med meg om du har en annen oppfatning av artikkelen.

Det får meg til å undre over om det faktisk er så enkelt. Er det virkelig slik at vi kvinner via biologien velger oss yrkesretning som handler om å hjelpe mennesker? Eller blir vi dyttet i den retningen av å bli fortalt i vår oppvekst at det er en fin retning å gå? Det snakkes om at kvinner fra naturen av tar vare på mennesker mens menn risikerer livet på jakt. Men er det på grunn av instinkter, eller rett og slett fordi kvinner måtte? En baby må ha mat og mange ble veldig skadet av fødsler, så fysisk sett var det definitivt mest praktisk at damene var hjemme og dermed også fikk det menneskelige ansvaret. Ikke nødvendigvis fordi instinktene sa det, men fordi kroppen sa det.

Dagens samfunn er i dag mer tilpasset de fysiske forskjellene, og kroppen vår påvirker i mye mindre grad om vi må jobbe med “manneyrker” eller “kvinneyrker”. Og jo mindre kroppene våres påvirker valgmulighetene, jo mer blandet blir vi og. Er det da så enkelt som at det er biologien vår som avgjør om vi skal jobbe med mennesker eller med ting (som artikkelforfatteren skrev)?

 

Historien

Kjønnsgapet har ikke alltid vært stort

Argumentasjonen til Henning Meese holder ikke hvis vi faktisk tar en titt på historien vår. I følge New York Times sin artikkel om temaet er det nemlig mye som peker på at det nettopp ikke er så enkelt som at biologi har noe å si.

Faktisk trodde mange på 50-tallet at kvinner kunne være bedre enn menn på programmering, fordi det ble sagt at kvinner hadde så godt øye for detaljer, struktur og de var tålmodige. Egenskaper de på den tiden så på som biologiske forskjeller. Så det biologiske argumentet blir altså nøytralisert, da det går begge veier og det er kun en avsporing fra det virkelige problemet.

På 60-tallet var 25% av alle programmerere kvinner. Med tanke på at det kun var 38% som i det hele tatt var i jobb er det et rimelig greit tall! På den tiden var kvinner blant de tidligste, mest suverene innovatørene innen teknologi.

Skiftet

Det første mennesket vi kan kalle en programmerer var en kvinne, når datamaskiner ble en praktisk realitet på 40-tallet var kvinner pionerer innen softwareutvikling, den første programmerbare datamaskinen var det et fullt, håndplukket kvinneteam som skrev kodene til, den første “compileren” er laget av en kvinne, kvinner strømmet til programmeringsjobbene og på 70-tallet var det like mange kvinner og menn som var interessert i koding som en karriere.

På 50-tallet klarte bedrifter helt fint å ha en stab på 50/50 menn og kvinner, så hva skjedde?

Artikkelen fra New York Times har muligens svaret.

If we want to pinpoint a moment when women began to be forced out of programming, we can look at one year: 1984.

Fram til 1984 var tallet på antallet kvinner som uteksaminerte med en grad innen data (i USA) på nesten 40%. Men etter dette begynte det å falle. På 70-tallet hadde nesten ingen av de som begynte på universitet noen sinne brukt en datamaskin. Alle var på samme nivå.

Så begynte det å starte elever som hadde hatt en datamaskin hjemme de kunne bruke. Forskning gjort i ettertid viste at nesten alle de som kom med forkunnskap var menn. Det var ulike grunner til dette. Det var mer enn dobbelt så stor sjanse for at en gutt fikk en datamaskin i gave av foreldrene sine enn en jente. Da familier kjøpte seg datamaskiner puttet de dem automatisk inn på rommet til sønnene og ikke døtrene. I tillegg ble sønnene oftere tatt med for å jobbe med data med faren sin, i motsetning til døtrene som måtte kjempe for oppmerksomheten:

“That was a very important part of our findings,” Margolis says. Nearly every female student in computer science at Carnegie Mellon told Margolis that her father had worked with her brother — “and they had to fight their way through to get some attention.”

Så det store skiftet skjedde ikke av biologiske grunner, men av sosiale. Sakte begynte forventinger til kvinner og menn å forandre seg, og foreldrenes innflytelse fikk mer å si for å få en god start inn i IT-bransjen.

I dag

Det falt lenge

Andelen kvinner som søkte seg til høyere IT-studier fortsatte å stupe, og i USA var den nede i 17,6% i 2010. Det har vært en ond sirkel der gutter har blitt oppfordret til å eksperimentere med teknologi og jenter har blitt dyttet i en annen retning. Jeg referer fortsatt til den gravende undersøkelsen som ble gjort og som det står om i artikkelen fra New York Times.

I følge denne rapporten om likestilling ved MIT var det heller ikke enkelt å være kvinnelig student på 80-tallet ved IT-linjene. Det ble sagt at kvinner bare gikk på universitetet for å finne seg en mann. Når kvinner rakk opp hånda ble de ignorert av professorer, og ble fortalt at de ikke var aggressive nok. Når de var aggressive ble de spurt om de hadde mensen.

Listen med grunner til at det sosiale har spilt inn for å øke kjønnsgapet i IT-bransjen er lang, og det er mye mer enn det lille jeg har skrevet her nå. Men vi er på bedringens vei.

På vei opp!

Den onde sirkelen av mindre og mindre forståelse for kvinner i IT er i ferd med å sprekke opp. Kanskje er det på grunn av holdningskampanjer? Kanskje fordi vi har større frihet og støtte fra staten? Kanskje vi får mer informasjon?

Uansett hva det er har andelen kvalifiserte, kvinnelige søkere på IKT-studier gått mye opp bare de siste årene. I følge denne artikkelen fra Kode24, der de analyserer data fra Samordna Opptak, har andelen økt fra 27% i 2016 til 33% i 2019! 29% av alle som fikk tilbud om studieplass var kvinner.

Det er fortsatt langt fra hva det var en gang, men det gir håp. Og kanskje forteller det Henning Meese at kvinner også interesserer seg for “ting”, bare det blir åpnet for det. Det trengs ikke nødvendigvis så store tiltak som å velge mindre kvalifiserte jenter foran bedre kvalifiserte gutter. Men vi kan fortsette å snakke om IT-yrket. Vi kan fortsette å anbefale både gutter og jenter å se i retning av programmering. Det finnes mange tiltak som ikke trenger å slå skeivt ut mot gutter igjen, men det skal jeg dedikere et helt innlegg til en annen gang.

Inspirasjon

Dette er det første innlegget i en helt ny spalte her på bloggen min. Den skal handle om inspirerende og kule kvinner i IT-verdenen, og litt bidrag i kjønnsgapdebatten. Hvorfor det er viktig å tette det, hva som kan gjøres. Dette temaet er stort, og jeg ser fram til å dele mine tanker!

Kilder

Dressoutfit

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top