Perfekt blogg = perfekt liv?

Jeg ønsker å oppklare en liten ting. Jeg vil få litt på det rette hva denne bloggen her egentlig er, og hva jeg bruker den til.

Det er mye snakk i media og på andre blogger om hvor ødeleggende det er med bloggere som viser sine perfekte liv og får andre til å føle seg dritt. Det er blitt en haug med emneknagger på Instagram med #uperfekt #uperfekthverdag #uperfektliv og lignende, og det er veldig bra! Det er viktig med balanse for de som trenger det. Men det har blitt en slags forventning om at dette er noe alle alle burde gjøre, uansett tematikk på bloggen eller på Instagrammen. Uryddige bilder av oppvask, knuste glass, kaffesøl, babygrøt på genseren og morgenansikter er selvsagt sjarmerende, men er det noe alle må ønske å se på Instagram eller lese om på en blogg?

Det er veldig bra at det uperfekte har blitt det nye perfekte, at det finnes en motvekt mot alt det perfekte vi møter på sosiale medier. Jeg ønsker ikke å snu det. Jeg vil bare forklare meg selv, og jeg syns i utgangspunktet det er dumt at jeg føler at dette må forsvares. But here we go:

Jeg har ikke denne bloggen for å vise fram livet mitt.

Jeg startet å blogge fordi jeg ønsket å dele tips, ideer, inspirasjon, oppskrifter og fine ting. Jeg ønsket å lage en blogg som jeg selv ville ønsket å lese. Jeg ville lage en blogg der det var fokus på alt det positive, for meg selv. For når jeg fokuserer på det positive, når jeg leter etter alt som er bra og trekker det fram og fokuserer på det, det er da jeg har det best med meg selv. Jeg liker å lese blogger med fine tanker, ting, lister og som er positive, fordi det gjør meg inspirert og glad. Det er deilig å lese overfladiske ting og se på pene bilder av fine hjem. Derfor trenger jeg det for meg selv og.

Hadde jeg skullet skrive om alt det negative som skjedde i hverdagen min, hadde det blitt et fokus for meg og. Jeg kunne også ha skrevet innlegg om “i natt sov jeg nesten ingen ting, og jeg er dødstrøtt og har hatt vondt i hodet i hele dag” eller “i dag har jeg vært syk, jeg har ligget med feber og syns egentlig bare synd på meg selv” eller “i dag kranglet jeg med en venninne, så jeg er skikkelig lei meg”, men det ville ikke gitt meg noe som helst. Og jeg tror ikke det hadde gitt andre det heller. Det å fokusere på det positive hjelper veldig på hvordan jeg har det inni meg. Med en gang jeg skriver at jeg gleder meg til noe, da kjenner jeg ordentlig på at jeg gleder meg til noe. Når jeg skriver at jeg koser meg, da kjenner jeg faktisk at jeg koser meg. Når jeg mimrer og bare trekker fram det positive, da husker jeg også mye bedre det positive.

Aldri sammenlign livet ditt med bloggen min.

Man skal generelt aldri sammenligne livet sitt med noens, og i hvertfall ikke på sosiale medier. Det er aldri et helt riktig bilde. Selv om jeg nesten daglig har skrevet positive og “glade” innlegg her, betyr ikke det at hver dag har vært bra. Det er det ikke for noen. Husk alltid at hver eneste person du ser på sosiale medier viser fram en utgave av livet sitt de selv har bestemt, og nesten aldri hele sannheten (med mindre de livestreamer og deler alt de tenker døgnet rundt).

Jeg vil inspirere på samme måte jeg selv blir inspirert på og jeg vil fokusere på det positive for min egen del. Det er overhode ikke noe galt i å ha en mer personlig blogg som viser en mye riktigere versjon av deg og livet ditt, for mange hjelper det veldig å ha et sted å dele alt, både det vonde og det gode. Jeg sier bare at det ikke hjelper for meg. Jeg gir ikke tips og deler lister, planer og oppskrifter for å bli kalt for “flink”, men bare fordi det er det jeg selv ønsker å lese.

Too long didn’t read? Det må være lov å ha en upersonlig blogg om bare det positive. Det er ikke sammenlignbart med et ekte liv. Det er rett og slett bare for egen del. Alle har hver sine preferanser, og du er ikke noe dårligere eller bedre om du kun viser det “perfekte”. Mener jeg da!