I går kom jeg hjem fra to uker med deilig svabergidyll i Portør, helt sør i Telemark. Jeg er så heldig å få være der to uker hver sommer, i barndomshjemmet til min oldefar. Hele mitt liv har vi kunnet feriere her med båtkjøring, fisking og soling, og jeg håper det kan fortsette i all tid fremover og. Det var tippoldefaren min som bygde huset vi bor i, og det er så mye historie i veggene der. Det er veldig rart å tenke på at de plassene vi nå anser som dyre luksusplasser å kjøpe hytte en gang var for veldig fattige mennesker som bar jord til tomta så de skulle ha mulighet til å dyrke noe grønnsaker, og som måtte ut og jobbe som fiskere i en alder av 13 for å brødfø familien sin.
På den samme plassen som vi ligger og smører oss med solkrem for å bli brun om sommeren var det en gang noen som slet for å overleve.
I havet der vi dykker med snorkel og hopper fra svaberget ligger det rester etter båter som ikke kom seg inn til havna, som hadde mennesker om bord som aldri lærte å svømme.
På stranda ved brygga der vi bader kommer det spor av en svunnen tid opp til overflaten hvert år, porselensskår som ble dumpet vi vannet, fordi man ikke hadde noen annen form for søppelhåndtering enn havet selv. Noe så banalt som søppelhåndtering tar vi jo for gitt nå. Vi kaster søpla vår i konteinere, og noen kommer og henter den for oss.
Jeg er veldig glad for at jeg får feriere i Portør, ikke bare fordi jeg syns det er verdens vakreste plass, men også for historien der. For fortellingene om slekta mi. For alle gjenstandene de tok vare på. Tanken på livene de levde der. Jeg er så heldig som har muligheten til å bli påminnet om alt sammen.
Så fint skrevet! Så klokt og respektfullt!
Takk <3