Jeg lovet at jeg skulle skrive om turen vår til Slogen, et storslagent høydepunkt i Sunnmørsaplene, og hvorfor vi ikke valgte å komme oss opp til toppen, men snu.
Forrige tirsdag våknet vi opp i Loen, bare en liten time unna der vi skulle starte turen. Vi overnattet der fordi vi visste om de gode campingmulighetene der, så det var et naturlig overnattingssted.
For å komme seg opp på Slogen kan man velge mellom fire hovedveier. Én går fra Urke. Der er det litt flatere stigning og man bruker 2-3 timer, men vi fikk beskjed om at vi måtte gå i mye snø, så det droppet vi. Vi kunne også gå fra Stranda, som vil være mange timer lenger. Det går to veier fra den lille bygda Øye i Ørsta kommune, én som går rett opp til toppen fra 100 meter, og én som går innom Patchell-hytta halvveis opp, og sirkler seg halvveis rundt fjellet. Den siste har langt mindre klatring og er kategorisert som “Krevende”, mens den første er kategorisert som “Ekspert”. Derfor valgte vi den ruta.
Men selv om denne veien hadde mindre klatring enn ekspert-løypa, kom vi ikke helt utenom det heller. De første timene brukte vi nemlig kun på klatring. Vi skulle opp til Patchellhytta på 800moh, fra parkeringsplassen i Øye, som var på 100moh. På kartet gikk høydemeterkurvene bare tettere og tettere og vi slet oss oppover skrensen, helt til vi kom over tregrensa, og stien begynte å flate ut litt mer.
Veien videre mot stedet vi skulle sette opp telt, var nesten bare gjenkjent av markeringene fra Turistforeningen, og noen små spor av en sti her og der. Vi klatret over steiner lenge og følte vi aldri kom fram til den hytta vi hadde sett bilder av. Det var med stoor glede vi endelig fikk øye på den, og den ble vår viktigste markør for å finne den riktige stien på vei opp til Slogen.
Vi fant den perfekte, lille teltplassen et stykke unna Patchell-hytta, slik at vi måtte reise oss opp og gå litt for å få øye på den over åskammen. Det var et perfekt sted med lite stein, et vann ved siden av, ferdige sitteplasser, jevn bakke og veldig fin utsikt, alt man kan drømme om når man skal på telttur.
Vi la fra oss alt som var tungt, og tok bare med litt energimat, drikke, skiftetøy, jakker, kart og kompass opp videre. Vi gikk med godt mot, men oppdaget etterhvert at turen skulle bli vanskeligere enn først antatt.
På nettsiden sto det ganske klart at man skulle holde seg til de merkede stiene. Men det sto også at man ikke burde gå i snø, med mindre man hadde med isøks man var flink til å bruke. Nå var den vanlige stien snødd igjen, noe jeg ikke har lest noe om at den skal være fra tidligere år. Det gjorde hele turen veldig mye mer risikabel. Vi kom likevel ganske langt, vi prøvde å gå der vi så andre hadde gått. Men på et punkt skulle vi krysse det partiet rett under her, og det ble rett og slett litt ekkelt.
Man ser ikke helt hvor skrått det er på bildet, men vi måtte bruke mye krefter på å trampe ned i snøen for å få feste for hvert steg vi tok. Flere ganger gled foten likevel litt. På dette stedet gikk det rett nedover til et vann veldig mye lenger ned, og det var flere små partier med stein vi kunne falle på om vi mistet festet og skled nedover. Og dette var på bare 1000moh, vi hadde fortsatt 500 høydemeter å klatre oppover. Beina begynte å bli slitne etter den lange turen vi allerede hadde bak oss, og tanken på hvordan det kom til å være på vei ned igjen gjorde at vi bestemte oss for å snu.
Det er ingen vits i å ofre helsa for å komme til en topp. Hadde det ikke vært så mye snø hadde det vært en annen sak, men når man har hørt skrekkhistorier om erfarne fjellfolk som har sklidd i døden på akkurat slike steder, da snur man. Det er ingen skam å snu! Og ingen steder leste vi om disse snøpartiene som lå i stien.
Vi var temmelig slitne da vi kom ned, og litt skuffet for at vi ikke hadde vært på toppen. Men sola skinte, det var varmt og vi hadde tatt med en tørrpose med tomatsuppe opp til campen. I tillegg hadde vi en goood dose med ost som smeltet i den varme suppa, så vi koste oss ordentlig resten av dagen. Vi hadde quiz og vi hørte på lydbok, og sovnet rundt ni.
Vi sto opp rundt ni dagen etter, og vi spiste veldig deilige pannekaker til frokost. Vi brukte bare sånn toro-pose, men de ble over all forventning! Jeg trodde ikke det skulle gå så bra å steke pannekaker på stormkjøkken, men med nok smør var det ikke noe problem overhode.
Da det begynte å regne pakket vi sammen teltet i en fei og dro ned til bilen igjen. Det var en ooordentlig tung tur. Jeg trodde aldri vi skulle komme oss ned, for beina kjentes helt ødelagte ut. Det føltes litt som når du er forbi melkesyre-stadiet og musklene bare skjelver og er døde.
Vi kom oss helberget ned til bilen, fikk av oss skoene og kjørte ned til fjorden. Der fikk vi av oss alle de skitne og svette klærne og måtte ta en bad i saltvannet. Det var dritkaldt, men verdt det! Det var skikkelig digg å få på seg rene og komfortable klær.
Jeg legger vanligvis ikke ut bikinibilder her, men jeg syns dette var litt artig:
Alt i alt var hele opplevelsen veldig verdt det. Dagen vi hadde etter turen var ferdig var så utrolig koselig og fin, og jeg sov såå godt! Man får igjen for å bli litt ordentlig sliten innimellom, for belønningen blir alltid veldig mye bedre.
