Nå er jeg hjemme etter nesten to uker i ferieparadiset mitt Portør. Jeg er så utrolig heldig som har muligheten til å reise dit hvert eneste år og oppleve norsk sommer på sitt vakreste.
Huset vi bor i der er bygd av min tippoldefar, før han reise til New York i et forsøk på å skaffe et bedre liv. Han etterlot seg kona og seks unger her i Norge, inkludert min oldefar. Derfor måtte oldefar begynne å jobbe som fisker allerede som 13-åring for å hjelpe til med å brødfø familien.
Det er så rart å se de store luksusbåtene og kjempehyttene som har kommet hit nå, når man tenker på hvordan det var her for bare 100 år siden. Da var det fattigdom og sult her. De små jordflekkene er jord som er fraktet med små hender for å ha mulighet til å dyrke noe i hagen. Når jeg soler meg i hagen er det rart å vite at min egen slekt har sittet på samme sted og vært sultne og slitne. Og når jeg går opp til vakttårnet og nyter utsikten er det rart å tenke på at min egen tippoldemor kanskje sto her for å se etter sine barn som var ute på havet.
Det er på grunn av disse menneskene at jeg nå kan sitte i Portør med reker og hvitvin, og være totalt avslappet og fredfull. Det er takket være disse menneskene jeg kan sole meg på svabergene, dra ut med båten til en ledig holme, spille kubb i hagen, lese en bok på plattingen eller lete etter krabber ved brygga. Det er jeg veldig takknemlig for. Det er ingen selvfølge.
Jeg har vært her hver eneste sommer hele mitt liv. Det er det stedet i verden jeg føler meg aller mest avslappet. Når jeg kjører bilen inn oppkjørselen er det som en slags bør bare blir løftet av skuldrene mine, som om noe inni meg letter og flyter på bølgene som omfavner Portør. Lufta er så frisk, lydene så fredfulle. Det er en form for lykke som ikke kan beskrives med ord.
Tusen takk for at jeg får fortsette å være her hvert år.
