Nøkkelinfo:
- 26. august 1918
- Fra West Virginia, USA
- Døde 24. februar 2020
- Avgjørende for amerikansk romfart
- “Computer who wore skirts”
Katherine Johnson er kvinnen som var avgjørende for USAs første og påfølgende bemannede romreiser, med sine beregninger av banemekanikk. I tillegg var hun ekstremt dyktig på komplekse, manuelle beregninger, og med dette ble hun banebrytende for bruk av datamaskiner til å utføre slike komplekse oppgaver. Hun er kjent for å være den aller første afroamerikanske kvinnen som jobbet som NASA-forsker.
Tidlig et geni
Katherine ble født Katherine Coleman og begynte allerede som barn å vise tendenser til hva slags geni hun skulle komme til å bli. Hun elsket å telle alt hun kunne komme over, som bestikk hun vasket og antall trinn hun brukte på å gå langs veien. Hun var spesielt dyktig i matte og hun hoppet over så mange klassetrinn. Dette, kombinert med at landsbyen hun var fra ikke tilbød offentlig skole for afroamerikanske barn etter 8. klasse, gjorde at hun begynte på High School allerede som 10-åring.
Johnson fikk studieplass på West Virginia State University, der hun tok alle matematikkfag hun kunne. Hun ble uteksaminert med høyeste karakterer i 1937 (som 19-åring) og tok en jobb som lærer ved en offentlig skole i Virginia.
Karriere
Hentet inn til NASA
Katherine Johnson hadde mange år pause fra jobb mens hun fikk tre barn, men da hennes yngste begynte å bli eldre fikk hun vite om en åpen stilling i en av dataseksjonene til NACA (NASAs forgjenger). De søkte etter kvinner som kunne være menneskelige “datamaskiner”. Da gikk mannen hennes med på å flytte hele familien til Newport News i Virginia, og Johnson begynne å jobbe for NACA 1953.
Lederen for seksjonen hun jobbet i, Dorothy Vaughan (en annen kul dame du burde sjekke ut), satte hun til å jobbe i Flight Research Division etter bare to uker, og hennes midlertidige stilling ble raskt permanent. Hun jobbet i en stor gruppe med andre kvinnelige “datamaskiner”, som hun kalte for virtuelle “computers who wore skirts”. Hun følte det var som å jobbe i et stort basseng.
Men Johnson ignorerte alle kjønns- og rasebarrierer som fantes, og hun begynte å delta på møter der det tidligere kun hadde deltatt menn. Hun inspirerte med det de andre kvinnene og. En dag ble hun og en kollega midlertidig hentet inn til et flyforskningsteam bestående av kun hvite menn. Hennes ekspertiser gjorde henne godt likt, og hun ble sett for hva hun faktisk hadde av kunnskap. Hun gikk derfor ikke tilbake til kvinneseksjonen.
They forgot to return me to the pool
Segregering og diskriminering
Johnson har selv uttalt at hun ikke følte segregering på kroppen, fordi alle i NACA bare var der for å gjøre jobben sin og forske. Likevel var det slik at de var en egen gruppe med afroamerikanske, kvinnelige “datamaskiner”, og de jobbet, spiste og gikk på do andre steder enn sine hvite kollegaer. Deres avdeling ble kalt “Colored computers”.
We needed to be assertive as women in those days – assertive and aggressive – and the degree to which we had to be that way depended on where you were. I had to be.
Da NACA ble tatt over av NASA ble “Colored Computers” avviklet, men likevel var det var fortsatt en del diskriminering igjen. I NASAs tidligere dager fikk ikke kvinner lov til å sette navnet sitt på forskningsrapporter, for eksempel. Men i 1960 skrev Johnson og en annen forsker, Ted Skopinski, en rapport sammen. Ted ønsket å flytte til Houston, men veilederen deres ønsket at han skulle bli igjen for å fullføre rapporten, siden han ikke ønsket Katherine Johnsons navn på den. Da sa Ted rett ut at han kom til å flytte og at det bare var å la Johnson fullføre rapporten, siden hun hadde skrevet mesteparten av den uansett. Slik ble hun den første kvinnen i deres avdeling til å putte navnet sitt på en rapport.
Essensiell for amerikansk romfart
Etter Katherine Johnson var ferdig som “datamaskin” i 1958 fortsatte hun som luftfartsteknolog, fram til hun gikk av med pensjon.
Det var Johnson som beregnet banen for romflukten til Alan Stephard, den første amerikaneren i verdensrommet, som satte ut 5. mai 1961. Hun beregnet også lanseringsvinduet for Mercury-oppdraget hans i 1961. Hun kalkulerte og plottet opp navigasjonskart som astronautene kunne ha i backup, i tilfelle teknisk svikt.
NASA begynte å brukte ekte datamaskiner (altså ikke mennesker lenger) til å beregne baner romferger skulle gå i, men Johnson ble bedt om å gjennomgå tallene før avgang. Glenn Orbit, som skulle sendes opp i en rakett i bane rundt jorda, hadde personlig bedt dem spørre henne, og han nektet å bli med uten at hun hadde bekreftet at de stemte.
Forfatter Margot Lee Shetterly har skrevet:
So the astronaut who became a hero, looked to this black woman in the still-segregated South at the time as one of the key parts of making sure his mission would be a success. It really does have to do with us over the course of time sort of not valuing that work that was done by women, however necessary, as much as we might. And it has taken history to get a perspective on that.
Katherine Johnson fortsatte å jobbe med datamaskiner (digitale, vel og merke) og bidro til å beregne romflukten til Apollo 11, som sendte de første menneskene til månen.
Det var hennes arbeid med backup-prosedyrer som gjorde at mannskapet på Apollo 13 hadde en trygg vei å følge tilbake til jorda, og som gjorde at de kunne se sin plassering med en viss nøyaktighet, da deres oppdrag måtte avbrytes.
Hun uttalte i et intervju i 2010:
Everybody was concerned about them getting there. We were concerned about them getting back.
Jeg må nesten runde av, for jeg kan ikke engang begynne på den evig lange listen over priser og utmerkelser hun har fått for sitt arbeid. Det er så mye mer å skrive om henne, og du må gjerne lese mer i kildene jeg har lenket til.
Katherine Johnson døde faktisk nå i år, som om ikke 2020 var ille nok, 101 år gammel. Se gjerne dette fine intervjuet med henne nedenfor:
Kilder
